søndag 31. oktober 2010

Min beste Halloween-historie

Jeg sitter her og er ganske så overveldet over alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått siste døgnet. Tusen, tusen takk alle sammen!!

Nå sitter Hegemor i sofaen sammen med 5- og 6-åringen og venter på at det kanskje skal dukke opp noen skumle små i løpet av det som er igjen av ettermiddagen og kvelden. 8- og 10-åringen har fått lov til å gå "knask eller knep" i år, så de er allerede over alle hauger på innsanking.


Godteskåla står klar i gangen, stearinlysne er tent, belysningen dempet og skumle advarsler skrevet på ytterdøra. På en plakat, riktignok.


De to små er kledt ut som døden selv og sminket etter alle kunstens regler. De er riktig "søte". Hegemor skal trø et hvitt laken over hodet når det ringer på. Dette kan jo bli litt gøy?

Uansett, hver gang det er Halloween, kommer jeg alltid på venninna mi for noen år tilbake. Hun innehar til nå den beste Halloween-historien, synes jeg.

Hun var heller ingen stor fan av hele greia, men hadde i solidaritet med barna kjøpt inn godteri dette året for å være klar for besøk.

Og det ringte på. Og dattera delte ut godteri. Selv satt venninna mi godt plantet i sofaen, med beina på bordet og boka i fanget.

Slik gikk kvelden.

Så ringer det på døra igjen. Dattera åpner. Etter et par sekunder roper hun inn til sin mor i sofaen: "Mor, det er politiet".

Uten å løfte blikket fra boka, svarer venninna mi tørt: "Du får gi dem noe godteri!".

Dattera prøver igjen; "men det er politiet, mor!"

"Ja, men gi dem noe godteri, da!"

Det blir stille fra gangen. Så slenger dattera på litt utdypende informasjon: "Mor, - de har politibil med seg også....!"

Jeg gliser like godt hver gang jeg tenker på denne situasjonskomikken. Det var riktignok ikke venninna mi politiet var ute etter, de skulle bare spørre henne hvor de kunne finne den de skulle ha tak i.


Ha en fantastisk Halloween, folkens - for eller mot! Og god vakt til politiet i kveld;)

lørdag 30. oktober 2010

For noen er faktisk gresset grønnere på andre siden

Dette er historien om oss. 
Historien om hvordan vi to, med to unger hver, ble til seks.
Grunnen til at jeg vil dele vår historie, er i anledning at VG nylig besøkte oss da de holder på å lage en serie om samlivsbrudd.

Det har seg slik at ulike eksperter mener at "folk skiller seg for lett", og i den anledning søkte VG etter folk som bodde i stefamilier. Hegemor sendte en mail, og fikk raskt svar - av flere titalls mail var vår mail den eneste som var utelukkende positiv og fortalte om det herlige livet vi lever i vår nye storfamilie.

Vi ble intervjuet og avbildet (i papirutgaven) hvor vi fronter skilsmisse som den riktige løsningen for noen.


Ja, Hegemor er skilt og gift for andre gang. Jeg traff min første mann når jeg var ung, og gav forholdet ti år. 
I ti år prøvde jeg å få forholdet til å fungere.
I ti år sleit vi på ulike vis. 
Ønsker ikke å gå i detaljer her, men jeg hadde det ikke bra.

Ikke alle forhold sliter med bare "hverdagslige problemer". Noen har også problemer som er mer omfattende og som går dypere både psykisk og fysisk. 
Jeg kom til et punkt der jeg så at skulle jeg overleve mentalt, måtte jeg ut.

Jeg giftet meg ikke for å skille meg. Jeg vurderte det heller aldri, - aldri egentlig før siste halvår. Da skjønte jeg at det var den veien som ville være det riktige for meg. Og for ungene.

Utallige mennesker spurte meg da seperasjonen var et faktum: "Har du ikke tenkt på ungene?"

De fikk som regel et tomt blikk til svar. Og de som hadde egne barn gav jeg ekstra mange sekunder til å tenke over spørsmålet sitt. Trodde de virkelig at jeg ikke hadde tenkt på barna??

De fleste som får barn vil være enig med meg i at fra det sekundet du sitter med det lille vesenet i armene er du for alltid delt - du er ikke lenger bare deg selv på denne jorda - du er delt i to. Og når andremann kommer, deler du deg videre. Barna er deg. Du er barna. I alt. På godt og vondt.

Jeg begynte å se tegn på at barna merket at jeg og pappaen ikke hadde det bra. De var små. Minstemann var 1 og eldstemann 2 1/2. Jeg visste at jo lenger jeg ventet, jo verre ville det bli for dem. Sånn sett var vi "heldige", - guttene husket knapt at vi hadde bodd sammen etter 2-3 uker. De tilpasset seg den nye situasjonen raskt og virket trygge og gode hele tiden. Vi voksne hadde fokus på å gjøre situasjonen så god som mulig for dem, vi ville ikke at de skulle føle at dette var noe negativt.


Plutselig var Hegemor blitt alenemor.

Jeg satt igjen med to barn (som vi skulle dele omsorgen for) og en utrolig stor følelse av lettelse.


Det første jeg gjorde var å kjøpe høyhælte sko og det dyreste toalettpapiret. 
Uten videre utdypning.

Mennesker rundt meg fikk triste øyne når jeg fortalte at jeg var separert. Jeg brukte mye tid på å få dem til å forstå at dette opplevde jeg positivt. Jeg ville ikke at de skulle være leie på mine vegne, eller ungenes. De blomstret som aldri før og hadde fått en mor tilbake som var hundre prosent mer tilstedeværende.

For meg var det å klare å gjennomføre separasjonen mitt livs største personlige seier.

Jeg hadde klart det. Og det hadde gått bra. Utrolig bra.

Det neste halvåret gikk med til å sette meg inn i "gutte-ting som jeg aldri hadde måtte tenke på før. Jeg måtte tegne forsikringer, kjøpe bil og i det hele tatt gjøre alt selv. 
Jeg elsket det. 
Jeg blomstret.

Samtidig med dette hadde jeg en uvurderlig støtte fra familie og venner. Det betydde enormt mye.

Gjennom dette forholdet hadde jeg mistet all tro på ekteskapet og dets verdi. Jeg visste at jeg aldri kom til å gifte meg igjen. Ikke aktuelt. Kanskje finne meg en "venn" når jeg ble 60 og gutta hadde flytta ut.

Ingen i verden kunne ha få meg til å endre min mening om det.

Helt til jeg traff Brannmannen. 
Han var også skilt.


Det vil si, giftemål var fremdeles ikke aktuelt. Ikke for noen av oss. 
Vi var brente barn. 
Vi lukta enda svidd. 
Begge to.

Men for å ikke gjøre historien ulidelig lang - følelsene vokste. Veldig. Selv om vi begge hadde krav-lister til den andre som var lange....ekstremt lange. Vi visste begge hva vi absolutt ikke ville ha - og hva som var absolutte krav for oss.

Og vi hadde begge to deilige sønner hver. Vi bestemte altså ikke dette bare for oss selv.

Det gikk lang tid før gutta våre møttes. Da hadde vi gått mange runder med hverandre og funnet ut at det var dette vi ville. 
Vi ville satse igjen
For oss selv og for barna våre. 
Gi dem en ny familie. 
Dette var en svær avgjørelse å ta. Den kom etter mange, mange timeslange samtaler og mye grubling.


Ungene våre møttes første gang på trampolinen. De sa "hei" og hva de het. Og så hoppet de. De hoppet i det. Og det var det. I løpet av helga lekte de, kranglet litt, campet sammen og våre respektive barn byttet likegodt dialekt.

Vi møttes noen helger på denne måten før vi fikk huset vårt.

Vi flyttet nemlig sammen under nytt tak. 
Ingen trengte å flytte inn til noen, og ingen trengte å gi plass til noen andre. 
Det var for oss vårt første sjakktrekk.

Vi voksne omtalte hele sammenflyttingen alltid positivt og som noe spennende vi nå skulle få oppleve alle sammen.


Vi bestemte oss tidlig for at vi ville boikotte alle definisjoner som "mine" og "dine" og alle ste-titler. Vi flyttet sammen med våre barn, de var brødre og vi gikk inn som mor og far.

Dette var på ingen måte for å erstatte de foreldrene de allerede hadde, men for å gjøre rollene våre som foresatte i den nye familien tydelig for ungene - og oss selv.


Ungene var våre. Alle fire. Uansett. De skulle føle seg likestilte og de skulle være søsken. Fortsatt blir jeg nesten litt småfornærmet når utenforstående snakker om "hans barn". De er jo VÅRE.

Dette var vårt andre sjakktrekk. 
På dette viset ble vi en familie.

Dermed kom spørsmålet om giftemål. 
Det ble viktig for oss at ungene skulle få en trygg ramme rundt familieforholdet vårt. Og for oss voksne ble dette en stadfestelse av vår nye konstellasjon.

Brannmannen fridde, Hegemor hylte og grein - og sa JA.


Ungene var med. Helt framme i kirka. Satt sammen med oss. 
Vi giftet oss - alle seks.

Og vi dro på bryllupsreise. 
Alle seks. 
Alle hadde jo giftet seg. Alle hadde jo fått seg en ny familie.


Og vi har det helt fantastisk. Vi har hatt to utrolige år under samme tak. Barna er brødre, med stor B. De krangler så busta fyker seg i mellom, men kommer det utenforstående og piller noen av dem på nesa, ja, da er de en uovervinnelig enhet. De savner hverandre når de er fra hverandre og koser seg når de kommer sammen igjen.

Vi voksne er superstolte av vår nye familie. Vi storkoser oss sammen. Jada, til tider er det pes med så mange barn, men stort sett ler vi av det meste når kvelden kommer og de sover søtt i hver sin seng. Vi opplever at barna er trygge på oss og vi har klart å bygge solide bånd. 
Familiebånd.


Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har elsket noen før. Før Brannmannen. Jeg visste ikke hva det ville si å elske før. Hvordan skal man vite hva det vil si å elske en annen om man ikke virkelig har opplevd det? Jeg trodde jo at jeg elsket. Jeg tok feil.

Jeg er overlykkelig for at jeg lever i en tid hvor jeg ikke var nødt til å bli med min første mann. For jeg kunne valgt å bli værende i mitt første ekteskap og slitt meg gjennom enda flere år. For hva?

Tusenvis av kvinner og menn har opp gjennom tidene levd i vonde ekteskap. Fordi det var ventet av dem. Samfunnet og familien rundt forventet det. Og kvinnene var avhengige av sine menn. Hvor mange har ikke lidd psykisk og fysisk i årevis pga  at ekteskapet ikke skal brytes. På død og liv. Eller jo, - død var eneste utvei. Flott det.
Innbiller folk seg virkelig at skilsmissestatistikken kommer av at vi har dårligere ekteskap nå i forhold til før?

Barna lider under samlivsbrudd. 
Ja, mange gjør det. Men hva er alternativet? Mange som er voksne i dag har vokst opp i hjem som ikke har fungert når det gjelder forholdet mellom mor og far. Syns de det var bare greit? Har man det hjemmekoselig når mor og far sliter seg imellom? Og er det lett å gå inn i egne forhold i voksen alder når man kun har sine foreldres forhold som foregående eksempel?

Jeg tror at barn kan komme gjennom et samlivsbrudd like bra som vi voksne. Mye avhenger nok av hvordan vi voksne takler situasjonen og hvordan vi leder dem gjennom den. Jeg tror at sterk bitterhet hos de voksne, kan smitte over på barna og gjøre det hele mer vanskelig for dem.

Jeg dømmer ingen når det gjelder valg av sivilstatus. 
Jeg skulle ønske at alle levde i gode forhold. Jeg vet at mange ikke gjør det. Og samfunnet gjør det vanskeligere for dem med slike påstander som VG's ekspertpanel kommer med i dag.



Svært få velger skilsmisse som en lettvint utvei.

Jeg mener at ingen egentlig kan mene noe som helst om mitt valg. 
Ikke med mindre de har prøvd å være akkurat meg og levd mitt ekteskap med akkurat min eksmann, så har de ingenting de skulle sagt. Ingen utenom meg kan vite hva som var det riktige for meg. Eller for barna mine. Det skal de få uttale seg om jo eldre de blir. Ingen andre.

Jeg er nesten mer fristet til å snu på overskriften i VG: "Folk BLIR i forhold for lett". Det hadde på mange måter vært enklere for meg å bli. Finne meg i det jeg fant meg i. Slippe alle reaksjonene.

Det tok nemlig baller å komme seg ut!


fredag 29. oktober 2010

Hegemors meningsløse kamp mot Halloween

Hegemor er av den oppfatning at Halloween er en litt dustete tradisjon som har blitt tredd ned over oss nordmenn fra det store utland.


Aller helst hadde hun sett at Halloween forbigikk i stillhet, uten noe dill. Eller dall.



Men har man barn, så har man det. Og da er det ikke lov å være bare anti. Da er en del av jobben å prøve og forstå. Hegemor prøver. Det er hardt.

Hegemor har prøvd hardere de siste årene. Det var nemlig verre før.


Husker spesielt for noen år tilbake, da 5- og 6-åringen enda gikk i bleier og kun kommuniserte med diverse lyder, noen høyere og noen blidere enn andre. Det året hadde Hegemor helt glemt hvilken dag det var, og da dørklokka ringte etter mørkets frembrudd, stampet små barnebein glade og nysgjerrige ut i gangen for å åpne. Hvem kunne det være?



Hegemor hadde reist seg og var på vei etter småtassene for å se hvem det var, da den ene mini'en satte i et redselshyl og begynte å strigråte. Den andre mini'en stod stiv og bare kikket og kikket.

På trappa stod tre svartkledte skikkelser med våpen og de mest ekstreme gummimaskene man kan tenke seg. Lykkelige hadde de sikkert kledt på seg kostymene hjemme og gledet seg til å gå "knask eller knep", og sikkert smilt med tanken på at de kanskje kom til å få noe godteri.



Disse lystige tankene og smilene stivnet antakelig nokså momentant da de uheldigvis skulle ringe på den hvite døra vår den kvelden.

Makan til lydbølger som kom mot dem var nok mye mer skummelt for dem enn det maskene var for Hegemors små engler...

På toppen av barnehylene, så hylte jammen den voksne damen i døra også,  - på vegne av sine søte små som noen hadde skremt.. Og ikke fikk de godteri heller. Snakk om bomtur.



Etter dette, har Hegemor vært spesielt negativ til hele Halloween-konseptet.



Men så har Hegemors små engler blitt litt eldre, - og det blir lettere å forstå de med skumle kostymer når ens egne barn også digger skumle kostymer.

Så Halloween har blitt mer akseptert her i huset også. I moderate former, riktignok.



Men Hegemor har hatt en fæl dag i dag når hun har tuslet rundt og pyntet huset i orange (som er den verste fargen hun vet om på denne jord) og med dødningehoder og plastikk-biller fra Nille... Pynten skal få stå i helgen, men så må den finne seg i å ligge i skuffen til neste år.

Men om Hegemor sliter med fargene og typen pynt, så var det verdt det når gutta kom hjem i dag! Første skjelettet hang på utsida og møtte dem. Da de kom inn var det var mange høylydte gisp og "kult!" og "se!" gutta imellom. Sekker og jakker ble sluppet rett ned, og "pynten" ble studert som pynt aldri har blitt studert her i huset noen gang før. Små fingre kjente forsiktig på hodeskallene og klappet på biller og mus. Og da 8-åringen  tok opp et eple og spurte om han kunne ta, utbrøt Hegemor resolutt "Nei, pass deg - de er giftige!". Med et stort smil og spente øynene ble eplet lagt forsiktig på plass igjen. Dette var visst tidenes kuleste epler.


Til og med brannmannen likte denne pynten. Og han er grunnen til at den havnet på bloggen, - han ga nemlig klar beskjed om at hvis jeg ikke la dette ut, ville han gjøre det. Og det syns Hegemor hørtes litt skummelt ut, så da fikk hun heller gjøre det selv.



Så nå sitter vi er da, i vår orange stue. Gutta er ute og fyker. 10-åringen spiller håndballcup, og de tre minste er på Hallo-venn party, en voksen-vennlig versjon av feiringen.. Men de var kjempespente og klare, og ikke minst utkledte. Dermed fikk vi voksne noen timer barnefri i sofaen. En liten forsmak på hvordan fredagskveldene nok vil bli om noen år.



Så nå skal Hegemor ha en positiv innstilling til Halloween et par dager. Hun skal tenke at barna syns dette er superspennende og da skal ikke Hegemors voksne uff-og-uff-holdning få dominere. Hun har kjøpt inn godteri i tillfelle det kommer besøk på søndagskvelden også. Og hun skal prøve og tenke på hvor gøy de barna sikkert har det som går "knask eller knep".

Og så skal hun glede seg til mandagen, - da skal "pynten" bort;)

torsdag 28. oktober 2010

Frøken Olsen

Hegemor har hatt seg en tur til Frøken Olsen:)
Dette er en alldeles herlig butikk som ligger i sentrum av Arendal og som har utrolig mye "godteri" for oss som er litt skrullete på ting & tang. Hegemor er det.



 Utrolig mange mugger og krus i Hegemors farger. Mye rosa, lyseblått og beige. 




Bare utsida er nok til å bli tullete for en handlegal jente med fullasta visakort, - som er klart til å bli tømt.










Så her frykter jeg at det vil bli kjøpt en del julepresanger i år, - hvis venninnene og søstrene mine har vært snille, da:) Ikke det at jeg har begynt å tenke på julegaver enda. Hegemor er av den oppfatning at julegavehandel er noe man koooser seg med i desember, og det skal ikke vært pes. Derfor diller og daller hun rundt og tar en gave om gangen. Men - julebrusen har kommet i hus! Hegemor er nemlig veldig for å "strekke" jula litt utover i de kalde, kjedelige månedene - slik at vi får god tid til å glede oss til den virkelige julemåneden kommer:)


Frøken Olsen kan anbefales! Og - Frøken Olsen har egen blogg med adresse: http://frokenolsensdrommer.blogspot.com/ Sjekk ut! Jeg må nok snart tilbake, er jeg redd.

Ha en fin-fin kveld!


tirsdag 26. oktober 2010

Hegemor vs Biltilsynet

DA er Hegemor tilbake der hun vil være - i Blogglandia;) Endelig!

Hegemor har nemlig bestått teorien på lett lastebil i dag - og det var en FANTASTISK følelse! Siste dagene har gått med på iherdig og intensiv skippertaks-lesing. Det er slik Hegemor leser når hun skal lære ufattelig kjedelige ting - og når hun like iherdig skal presse ut all kunnskapen rett etterpå, for å gi rom for kunnskap og informasjon som ER noe å samle på.


Jeg skal ikke gå inn i dybden av fagstoffet jeg har sprenglest på de siste 24 timene, men jeg  er temmelig sikker på at jeg uten videre kunne ha diagnostisert hvilken som helst lastebil, vogntog eller buss på norske veier (hvis de hadde hatt noe å diagnostisere, vel og merke).



Jeg vet eksakt hva de ulike kjøretøyene skal veie, med og uten all slags rare laster og personer, jeg har stålkontroll på differensialsperrer og fram- og bakaksler, stag og ATF oljer og jeg vet nå at jeg må sjekke drivreimen til dynamoen hvis glødelampa lyser...

Det jeg IKKE vet derimot, er hva en dynamo er, hvordan den ser ut, hva den gjør eller hvor den sitter.

Sånn er det å være jente og lese guttebøker. Det er nemlig det Hegemor har gjort nå.


Og hva gjør man da? Jo, man galpugger alle spørsmålene i arbeidsboka og på nettet og håper utrolig hardt at man får flest mulig spørsmål som ligner på disse på teoriprøven.

Hegemor fikk ikke det, dessverre. Da skjermen lyste opp det ene Biltilsyns-spørsmålet etter det andre, var det få som virket veldig kjent. Men da hadde Hegemor bestemt seg for å klare prøven uansett, så det ekstra giret ble satt inn og en meget feminin elimineringsmetode ble tatt i bruk: de spørsmålene jeg ikke hadde snøring på, ble besvart med det som i mitt hode var minst sannsynlig.


Biltilsynet og Statens Vegvesen er jo en etat for seg selv. Da jeg skulle ringe og sjekke om de hadde fått nødvendig informasjon til at jeg kunne ta prøven i dag, fikk jeg beskjed om at jeg måtte ha helseattest. Forklarte at min helseattest varer i ti år pga utrykningslappen min. Det skjønte personen i andre enden ingenting av, og mente jeg fikk ringe videre.
Neste biltilsyn svarte at hvis jeg ikke hadde søkt om å få ta teorien, kunne jeg ikke ta den enda. Den måtte sendes i posten, og jeg skulle få svar. Med Hegemor enorme matematiske evner, skjønte hun raskt at dette  ville ta flere dager.


Hegemor ble litt varm i pappen - her hadde hun lest som en gal for å bli ferdig med denne elendigheten, og så skulle disse lett aldrende jentene i andre enden forhindre henne?? Så nære?

Men brannmannen visste råd. Han har nemlig utallige ganger stått over skranken og forklart disse tantene ett og annet når hans elever har kjørt opp på utrykning. Han bad Hegemor trekke pusten, senke skuldrene og så skulle han være med. Tenk - Hegemor skulle få anstand til Biltilsynet!!

Lettet og glad troppet vi opp, trakk kølapp, og som nr 3 i køen ventet vi selvsagt en halv time før det var vår tur. En enestående effektivitet.


Så gikk gong-gongen, Hegemor gikk fram til damen bak disken, og brannmannen fulgte like bak. Hegemor følte hun hadde tatt med seg en armè. Med kneist nakke klasket hun teorisøknaden i pulten og ba om å få ta teorien på C1. Før hun hadde sagt ferdig ordet teori, bad damen om helseattest.

Det skulle hun ikke ha gjort - for da tittet brannmannen fram..

I klare, pedagogiske ordelag ble frøkna opplært i jobben som hun sikkert har innehatt de siste 25 år. Brannmannens pekefinger besøkte søknadsskjemaet og Hegemors førerkort flere ganger, samtidig med at munnen hans forklarte tallkoder og frister og hvordan reglene i Statens Vegvesen egentlig var. Hvert spørsmål damen prøvde på ble besvart før hun hadde nådd punktum. Hegemor stod som en frydefull liten unge som ble forsvart mot den slemme overmakten. Brannmannen var virkelig i siget.


Hele seansen var over innen to minutter og Hegemor kunne lykkelig nyforsvart skride inn i det "lune" prøverommet. Her ble hun sittende i nøyaktig 11 minutter med spørsmålene, deretter tok hun noen minutter til å se gjennom svarene, og da klokken tikket inn 18 minutter stod den struttende tommelen på skjermen opp! Prøven bestått! Hegemor danset ut og forbi den prepubertale vakten og kastet seg i armene til sin medbrakte armè. Lykken komplett!


Så nå når denne forderveligheten er overstått, skal bloggen få seg en swung igjen (det er hvertfall planen;)

I mellomtiden jenter - husk at hvis du noen gang skal slepe lastebilen din, kan det bli aktuelt å koble fra mellomakselen!

Med disse kloke ord ønsker jeg dere alle en koselig kveld!

fredag 22. oktober 2010

Min favoritt-loppis

Jada, lesingen går trått, - fortsatt. I mangel på leselyst har Hegemor nemlig startet å pusse opp gangen istedet, dvs vindfang. Det er mye kjekkere og det består for det meste av oppgaver som Hegemor forstår og skjønner. Så nå har jeg kost meg de siste dagene med maling på fingre, på klær og i hår. Sjarmerende.



Men, det  jeg jo skulle vise i dag, er det jeg har kalt min favoritt-loppis. Idet jeg hadde skrevet det, kom jeg på at det ikke ble kjøpt på et loppemarked, men på en bruktbutikk. Og når jeg kalte det favoritt, kom jeg på at det er den eneste tingen jeg tror jeg har kjøpt brukt. Bortsett fra bilen min da.


Uansett, det er et syskrin. Et gammelt syskrin. Et sånn mamman min har og som  mormoren min hadde før henne.



Syskrinet stod i en mørk krok på bruktbutikken, og Hegemor valgte adopsjon på flekken, riktignok med tanke på at det ville kreve drastiske tiltak å få det i stand.



Måtte bare smette inn et lite "før-bilde". Det var ordentlig  herlig i fargen.. Betalte 75 kroner:)






Hjemme ble det demontert, pusset, grunnet og malt med tre strøk, før sjablongene slapp til. Til slutt ble bunnene tapetsert.

Så nå skal alle Hegemors nåler, bånd, knapper, strikkepinner, heklenåler og alt annet krims-krams få sitt eget rom i dette leilighetskomplekset i miniatyr.


Hegemor, alias Frøken Møbelknott, har selvfølgelig satt knotter mellom hver etasje for å hindre at de skal smelle i hverandre hele tiden.


Mens hun gjorde det, satt hun på gulvet foran tv'en og brannmannen satt i sofaen. Mens møbelknottene spratt, kom Hegemor på at hun kunne jo feste skap-dempere på syskrinet sitt også.
Blikket som da kom fra brannmannen er av  det slaget der Hegemor skjønner at nå har hun kanskje strukket det litt langt. Så det ble ikke skap-dempere, kan du si.


Disse gamle knappene, blonden og nålene lå i skrinet da jeg kjøpte det. Syns det var litt søtt, så det skal få følge skrinet.






Men nå er hvertfall syskrinet ferdig, og Hegemor koser seg med det:)

Ha en deilig natt - og så får vi se hvor mye snø som har kommet til i morgen:) Hegemor har begynt å bli jule-klar:)