onsdag 29. september 2010

Helg på Vestlandet - del 2 (Søndagsskolen)

Da det verste shopping-behovet hadde lagt seg, var det blitt søndag - og tid for den store barnedåpen. Hegemor og brannmannen skulle være stolte faddere til den skjønne lille skatten av en niese, og vi fikk stablet oss i bunadene og gjorde ungene klare parallelt.



5- og 6-åringen fikk beskjed på vei ut til kirken at dette handlet om å sitte stille, være stille og at det muligens kunne bli litt kjedelig. De følte seg rimelig godt forberedt, tror jeg (jeg smurte nemlig godt på for å være på sikre siden).

Hele gudstjenesten var på ekstrem-nynorsk. Både prest, salmer og all liturgi var på eitrande gamalnorsk. Å, fryd! Ungene forholdt seg likevel eksemplarisk (bunadsjalet holdt dem i sjakk - gøy med frynser). Hegemor fordelte sjal og fang, flyttet på skitne finsko som ville "kose" med bunaden samtidig som hun drev litt amatør-tolkning for den østlandske brannmannen som sleit med å skjønne ord som "kyrkjelyd" og "tol".



Akkurat idet tålmodigheten til ungene begynte å ebbe ut, kunne presten fortelle at det var søndagsskole i kjelleren for alle som ville.

Hegemor møtte det halvdesperate og meget engasjerte ansiktet til sin høygravide lillesøster. Hun satt litt lenger borte på samme rad med unger på 2 og 4, og nå mimte hun ordet "JA" med store øyne og halvveis på vei opp fra benken. Hegemor fulgte med, 5- og 6-åringen var allerede nede. Vi tok likegodt med oss dåpsbarnets storesøster på 2 år også.



Sammen med ca 10 andre unger og noen voksne, tok Hegemor og søster plass med våre tilsammen 5(!) små på søndagsskolen.

Søndagsskolelæreren var en eldre herremann med Jan P. Syse-bølger i håret og vannrett drag fra ørene og rett bakover. Hegemor prøvde å ikke være fordomsfull.





Vi skulle synge "Hvem har skapt alle blomstene". Det var planen. Men først skulle vi bli vitner til et enkeltmenneskelig kaos foran øyne våre: det tok nemlig lang tid før han skjønte at fjernkontrollen til CD-spilleren hadde dårlige batteri og han startet feil sang og spilte den i ett minutts tid før han fant stopp-knappen.

Da omsider sangen var ferdig sunget, var det tid for andakt. Første setning var "Det va ein gong ein mann så hadde ein son"... Og dermed datt samtlige av våre østlandsktalende små ut.



Deretter fulgte fortellingen om den fortapte sønn i så voksne og nynorske ordelag at selv Hegemor og søster sleit med å følge med. Og siden vi satt lengst bak med vår tropp var det ingen av våre små som klarte å se de mikroskopiske, bibelske bildene han hang opp langt der framme.

Dermed ble alternativet å skyve på stoler for 2-åringene. Det laget nemlig en salig lyd i steingulvet. Søster ble svett og hvisket og prustet advarsler og strenge stopp-befalinger. Det hjalp lite.

Etterhvert begynte alle våre 5 å bevege på seg. Det var ingen leker der nede overhodet, og hva gjør unger da? Jo, de tar det de har. I dette tilfellet ble det stoler og bord.


Da den ultra-konservative søndagsskolelæreren hadde kommet til kontrollspørsmålene sine (som omtrent lå på videregående nivå), lå 4- og 5-åringen og ålte seg rundt under hver sin stol, den ene 2-åringen stod på en stol og flakset med armene samtidig som hun gynget i knærne, den andre 2-åringen hadde lagt seg horisontalt inn mellom de to hyllene i en skohylle som stod der og ropte glad "titt-tei", mens 6-åringen stod og klappet på murveggen inne i lokalet (en psykiater ville sikkert ha sett på det siste som et symptom på et eller annet alvorlig, men jeg som mor regner med at han var fasinert over alle bølgene i sementen..)

Hegemor og søster hadde på dette tidspunktet gitt fullstendig opp.


Og det ble ikke bedre. Da neste aktivitet var å sitte stille og fargelegge bibelske tegninger, gikk døren bakerst i lokalet opp og min høygravide søster (med bekkenløsning) slapp våre 5 innestengte små ut i det fri.

Som vårkåte kyr pilte de til alle kanter og fordelte seg på hele kirkegården mellom gravstøtter, blomster og vått gress. På finsko. Det ville være en stor overdrivelse å si at vi hadde kontroll.

Midt i galskapen kommer søndagsskolelæreren løpende ut og roper at vi må komme inn igjen fordi vi snart var ferdige. En smule seint å melde slikt for vår del. Vi var ferdige for lengst!



Da jeg møtte brannmannen igjen på kirketrappa hadde jeg kun med meg en unge, 2-åringen til min bror. Min vraltende søster dukket omsider opp, svett men fattet og med oversikt over resten av banden. Jeg pustet kun utover mens jeg halvveis spyttende fortalte brannmannen hva vi hadde vært gjennom.

Da jeg til slutt klarte å trekke pusten innover ble de obligatoriske bildene med prest og faddre tatt, og vi fikk oss selv, bunadene og avkommet vårt i bilen. Så var det avgårde til festen.

Med radioen og Eminem på full guffe (etter innstendig forespørsel fra baksetet) kjørte vi til festlokalet og kjente at kroppen begynte å komme ned på normalverdier igjen.

Hadde en kjempekoselig dag. Svigerinne hadde gjort en enorm jobb med pynt og koldtbord. Vi koste oss maks!

...men det blir noen år til neste søndagsskole...

Ha en deilig onsdag!

tirsdag 28. september 2010

Helg på Vestlandet - del 1 (Huset på Landet)

Vi har lagt en oval helg på vestlandet bak oss. Kom hjem sent i går kveld, og bloggen har fått lide for det de siste dagene. Til gjengjeld har den fått litt fornyet layout til trøst. Håper den faller i smak :)





Helgen har bestått av masse familie, en del shopping, barnedåp og noe jobb. Mine foreldre har huset oss etter alle kunsten regler, og når tre av oss fire søsken bor på østlandet, blir det rimelig fullt under taket. Spisebordet ble tilført utallige klaffer og ble usannsynlig langt og stort, og store og små benket seg hyppig rundt.




Min mor har løpt  som en virvelvind mellom matlaging og barn og barnebarn. Hun er så og si ribbet for evne til å beregne matmengde - vi får stort sett konfirmasjonsmengder hver gang vi spiser. Og vi putter lydig litt av alt ned i vår allerede ganske mette mage og koser oss gløgg ihjel rundt de utallige skålene hun har plassert rundt. Mor har det dessuten som sitt mål å gi samtlige sin favoritt i løpet av helgen, - og når vi var 14 stykker totalt og vi kun var der i tre dager, sier det seg selv at bordet ble innholdsrikt.




Maten blir selvsagt fortært med en vanvittig skravling, bare avbrutt av hysteriske latterutbrudd. Spesielt den siste kveldsmaten (jada vi har flere!). Den starter som regel i 22-23 tiden. Da er ungene lagt og overtrøtte småbarnsforeldre knekker sammen over de mest banale ting..



Har omsider hatt anledning til endelig å besøke Huset på Landet som ligger like utenfor Sandnes. Har kjørt forbi mange ganger og tenkt tanken, men så har det falt ut. Men denne gangen puttet Hegemor to unger og brannmannen i bilen for å se på interiør.


Bildet er lånt fra Huset på Landet


Bildet er lånt fra Huset på Landet


Det var en helt fantastisk butikk! De hadde et utrolig utvalg og mange forskjellige stiler. Dette var en sånn butikk der du kan gå runde på runde og stadig se nye ting. Med andre ord, Hegemors lille Mekka.


Vegger, tak og delvis gulv var dekket av mengder av alt en stakkars shoppegal person kan ønske seg!
(Bildene ble tatt med mobil, så de er ikke av all verdens kvalitet, dessverre)



Butikken drives av to herlige gutter som jeg har en positiv mistanke til at "liker det samme som meg". De hadde en utenomjordisk peiling på interiør og de spratt rundt og hjalp oss desorienterte kunder med det meste. Jeg hadde nettopp plukket opp et par fat, da han ene hoppet fram og sa han kunne passe på dem for meg. Vi fikk en enorm service, etterfulgt av et fantastisk humør!




Brannmannen forsøkte etter hvert å få Hegemor til å skjønne at vi nærmet oss stengetid, og begynte så smått å innstille de skjønne ansatte på at det var en overhengende fare for at de ikke fikk låst til vanlig tid denne dagen.. Men med de største smil og stor overbevisning kunne de fortelle at det var ingen problem, - Hegemor kunne få den tid hun trengte. Hegemor steg nå fra Mekka til Himmelen. Med tørre øyne og hengende kjeve tok jeg imot en haug med inntrykk og inspirasjon.



Jeg ble omsider ferdig, og kunne lykkelig putte noen nye, fine ting i bagasjerommet. Kunne enkelt ha vært der en time til, men når jeg til slutt dalte ned i setet, hadde brannmannen og ungene allerede fortært en is hver og nesten alt lørdagsgodtet, løpt på kirkegården ved siden  av og gjort et utall ting for å aktivisere seg.


Hegemor skal tilbake til Huset på Landet - så snart jeg får anledning! Anbefales!

(fortsettelsen på helgen kommer en av de nærmeste dagene, - Hegemor har nemlig vært på Søndagsskole!)

Ha en kjempefin høstdag!

torsdag 23. september 2010

Mitt nye, slitsomme møbel...

Har blitt spurt av flere om jeg ikke kan fortelle hvordan det går med tredemølla.
Jeg har bevist valgt å vente noen dager, - tenkte jeg trengte noen dager til å gjøre meg opp en mening og til å bli litt kjent med svære dingsen som nå pryder soverommet vårt;)



Mølla kom i hus ganske så tilfeldig. Det var svoger og svigerinne som skulle kvitte seg med den, og da de spurte om vi ikke ville ha den, fikk jeg stjerner i øynene! Brannmannen kunne ikke ha unngått å se de stjernene om han så hadde hatt øynene lukket og snudd seg bort, så etter mye bæring og styr (for brannmannen), lå mølla trygt i bilen vår.

Det er ikke å stikke under en stol at de siste årene har inneholdt relativt små mengder trening. Det å ha små unger holder deg i sving, spesielt de første årene - du er på en konstant små-jogg rundt i huset etter klatrende, krypende og hoppende unger. Måltidene går med på å hjelpe de små, du tar noen små tygg innimellom mating, søling, tørking, oppkutting av mat, - og så mer søling og tørking. Plutselig er måltidet slutt, du har spist mikroskopiske mengder, men føler deg likevel mett, - på stress og tjo og hei.

Ikke vanskelig å holde vekten i de årene der..



Men så begynner ungene å bli mer selvhjulpne. Og mor får ha maten i fred. Og da begynner badevekten å knirke... Og håndtakene begynner å gro...

Heldigvis liker brannmannen både knirking og håndtak.

Jeg  må si jeg klarer å styre begeistringen der. Derfor så jeg dette som en enestående mulighet til å få aktivisert muskler som har lagt i dvale en tid.

Og som sagt, så gjort. Mølla har altså blitt plassert på soverommet. Av den enkle grunn at jeg ikke orker stå i en halvmørk kjellerstue med uendelige mengder kreasjoner av leker, puter og spill. Jeg må ha det lyst og jeg må ha tv.



Så satte jeg i gang, da. Satte på et 45-minutters program med intervall. Tenkte det ville være en fin start. I  begynnelsen gikk det veldig seint, og jeg guffet opp farten manuelt.

For å gjøre denne lange historien litt kortere, - programmet ble i heftigste laget for meg etterhvert (puh). Tok meg i et par ganger at jeg snakket høyt til maskinen, som "ja, det tror du vel" når den økte farten til 10 km/t og jeg hadde begynt å bli sliten... Til slutt merket jeg at håndtakene forsvant lenger og lenger bort (...) og jeg fant ut at jeg nok måtte redusere farten noe skulle jeg i det hele tatt klare å holde meg på den rullende matten.



Etter de 45 minuttene hadde jeg løpt og gått 5 km. Og jeg var egentlig fornøyd med det. Maskinen kunne også fortelle meg at jeg hadde trent bort 3-400 calorier, og det syns jeg jo var enda flottere!

Sjanglet inn i dusjen og fikk etterhvert tonet ned rødheten i ansiktet.




Ble selvsagt ekstremt sulten av dette her. Inn på kjøkken og tinte meg en skillingsbolle (som sikkert tilsvarer 1000 calorier). Dalte ned i sofaen, spiste opp, - og sovnet.

Våknet etter en time og tenkte med meg selv at det tar jammen på  være treningsnarkoman!


I dag drar vi til Vestlandet for helgen. Skal være fadder i barnedåp til vår skjønne niese! Ha en fin dag - jeg gir et livstegn så snart jeg har tid :) Tar med kamera og satser på noen fine knips!

onsdag 22. september 2010

En maskulin dag!

For en vakker dag - jeg har hatt den store gleden av å deise inn på kurs i LASTESIKRING..! Kjære tid, det er vel lite i denne verden som kunne passet meg mindre. Men jeg må altså skaffe meg lastebillappen, - det er jobben som har sendt meg, og jeg er pent nødt.


Grytidlig opp og slepe trøtte unger ut av sengene. 6-åringen stoppet opp, mysende på vei til badet: "Mamma, jeg kan nesten ikke se..!" Altså lever de ikke i noen stressende hverdag sånn til vanlig, dette var helt nytt.

At SFO allerede var åpen kunne han nesten ikke tro, og jeg måtte være med inn for å "se om det var noen hjemme". Det var det, og jeg kunne farte videre og levere ett stykk barn i barnehagen også.



Så var det kurs. Hegemor møtte med verdens dårligste motivasjon, og det skulle vise seg - med god grunn.

Alene høne blant 4 mannfolk, pluss instruktør.. De snakket selvsagt et bilspråk seg imellom som jeg riktignok har hørt før, men aldri tenkt over hva betyr.. Hva er en aksel, hva er forspenning, bruddstyrke, lastemarginer, surrekroker og nyttelast??? Jeg følte for å putte fingeren i halsen.

Gjorde ikke det. Istedet leverte jeg en svær bukett av uintelligente, blonde, barnslige og sikkert også ultra-dumme spørsmål om så og si alt det instruktøren snakket om.

Han skjønte tegningen relativt fort da jeg kunne fortelle at min eneste lastesikringserfaring stort sett bestod av stabling av ulike typer bæreposer i baggasjerom og ellers rundt i bilen der jeg får plass..

Da instruktøren hadde spurt en av mennene et spørsmål, fulgte han opp med å spør "er du en C-mann?" Etter et par sekunder skjønte jeg at han nok siktet til sertifikatet. Så henvendte han seg til meg; "og du er vel en B-dame?" I forfjamselsen svarte jeg "nei" etterfulgt av en diskret puppebevegelse, - "jeg er C jeg og..."
Og dermed ble det pause - mannfolkene trengte tid til å ta seg inn igjen fikk jeg vite..

Så var det uteøvelser. Hegemor stilte med nylakka negler, så klart, og smykke og armbånd. Jakke hadde jeg også glemt i morgenstundens hastverk. Med andre ord ikke klar for å være ute.

"Heldig" som jeg var, fikk jeg låne et svart jakke i str. XL. Den satt jo som støpt.. (men på grunnlag av forrige times uttalelser var jeg ganske glad for å ha noe burkaliknende på meg nå).


Så skulle vi laste og sikre. En nordlending og en nordvestlending trakk det korte strået og fikk meg med på laget... Dette blir antakelig det verste bildet dere kommer til å se i bloggen min, men følte dere måtte få se selv hvor ILLE det var... Se på dette her:



Jekkestropper + Hegemor = Usant! Det er det jeg har å si om den saken. Ble like svart på hendene som en bilmekaniker. Og så luktet det metall av fingrene..tenk, - metallfingre! Jeg sleit. Og jeg dro og dro, eller jekket og jekket som de sier på fagspråket.

Mens jeg stod på lasteplanet og strammet til, spør instruktøren "Hva kjenner du nå?" og jeg svarte "at jeg må tisse!". Dermed var det duket for ny pause..

Og sånn gikk nå dagen. Vi ble ferdig, og jeg fikk kursbevis. Utrolig følelse!



Vel hjemme måtte jeg plukke litt blomster og tenne litt lys og få ut de fæle bildene av lastebiler, stropper, paller og metallkasser. Hendene er vasket (lenge), neglene restaurert og fingrene lukter herlig fuktighetskrem - dette blir nok en deilig kveld :)

Kos dere, alle sammen!

tirsdag 21. september 2010

Lesekroken vår

I min iver etter å få barna til å bli interessert i bøker og lesing, laget vi for en stund tilbake en lesekrok på det vi kaller kontoret. Vi hadde storinnsamling fra alle rommene og alle barnebøkene fikk sin egen hylle. Og med leselampa på plass, var det bare å smyge seg ned i stolen og fordype seg i alt fra bibelhistorier til StarWars. Med andre ord skulle det være noe for enhver smak..




Og her daler de ned fra tid til annen. 5-åringen hadde seg en liten tenke-pause her inne også en dag - etter eget ønske vel å merke. Og stolen funket visst til det også - det var et helt annet ansiktsutrykk som kom ut gjennom døra etter noen minutter...




Når det er sagt, så sies det jo at fantasien blir kraftig stimulert av å lese. Sånn sett vurderer jeg å ta vekk alt av litteratur - fantasien som tatt bolig innenfor kraniet til våre fire små trenger virkelig ingen ytterligere stimuli...

Ble minnet om det da vi kjørte hjemover en kveld det var blitt mørkt. Det var ukesvis siden 5-åringen hadde sett månen, for som regel har han sovnet lenge før dagslyset forsvant i sommer. Men nå var altså månen her igjen...og den var iført en slørete sky som gjorde det hele nokså fint og stemningsfullt. Men ikke for et 5 år gammelt sinn - der ble dette veldig skummelt.

Med hviskende stemme hørte vi fra baksetet: "Se, så skummel måne!". Han satt i bilsetet med hendene på armlenene og løftet seg så langt fram og opp han kunne komme for å se best mulig. Så følger han opp med: "Mamma....jeg tror månen har blitt en zombie!"

Ingen lesestund for deg på en stund, lille venn...

mandag 20. september 2010

En "vernet" kjøkkenoppgave..!




Mmm...jeg drikker kakao! Ungene er sendt på skolen, og brannmannen forsvant i går og blir borte noen dager. Så nå er det bare meg - og kakaoen...! Ikke så verst selskap det må jeg si :)

Litt lesestoff har jeg også skaffet meg i løpet av helgen og gleder meg som en unge til å ta fatt på min lille stabel med inspirasjon! Så nå blir det litt "pledd og sofa-modus" framover.



Helgen har forløpt ganske så rolig, bare avbrutt av et solid bursdagsselskap for to nieser i familien. 

Familieselskap i vår familie har tendenser til å bli av relativt stort, kaotisk kaliber, men - min svoger og svigerinne styrer alltid disse affærene med en imponerende struktur og organisering og har stålkontroll.


Vi andre står som statister og ser dem fikse middag og kaker til nærmere 40 personer som den største selvfølge. Og vel oppdratt som jeg er, maser jeg så godt jeg kan om å få hjelpe til...selv om det sjelden er behov..

Denne gangen fikk jeg imidlertid et JA... Jeg skulle piske krem!

To minutter etter at jeg fikk tilsagnet, hadde svoger rigget opp håndmikseren på stativ, plugget i stikkontakt, funnet fløten og vaniljesukkeret og sa "værsågod". Jeg fikk den uhyre kompliserte oppgaven med å helle fløten i bollen - før svoger trykket på knappen for å starte herligheten..!

Så stod jeg der da...stirrende på bollen som rullet rundt og den hvite suppa som sakte men sikkert ble stivere i konsistens. Jeg kjente ansvaret tynge.. Og alvoret gikk virkelig opp for meg da jeg kikket litt lenger bort på benken - der stod nemlig en venninne av familien og skar opp jordbær og masse annen frukt som skulle oppå kremen som jeg (les: mikseren) laget. Og ikke nok med at hun hadde både fjøl og kniv og frukt - hun hadde i tillegg en unge sittende på benken på hver side!!


Jeg kikket tilbake på min "omfattende" arbeidsoppgave og tenkte mitt om tilliten slekta har til mine kjøkkenferdigheter! ;) Lydig ble jeg likevel ved min lest og med en selvsikker mine kunne jeg snart konstatere at kremen var ferdig. Jeg vippet håndmikseren bakover slik at vispene ble stående i luften. Kremen så alldeles nydelig og perfekt ut. Jammen var jeg flink til å piske krem!

Midt i den tanken trykket jeg på knappen på toppen av maskinen, for å løsne vispene...og fikk brutalt bekreftet hvorfor jeg nok ikke hadde fått en mer avansert oppgave... For den knappen som jeg har på min maskin hjemme, hadde ikke samme funksjon hos svoger og svigerinne - hos dem var dette en TURBO-knapp som fikk vispene til å piske i en usannsynlig, vill hastighet!

Og mens jeg rakk å tenke gjennom hele barndommen og deler av ungdomstiden, flyktet kremen fra vispene og kledte vegger, skap og gulv med hvite flekker... Å, fryd!

Men igjen, med stor ro og voksen sindighet ble kremen som hadde rømt hentet inn av svogers effektive tørk, og bare få sekunder etterpå var alle bevis på at jeg hadde hjulpet til fjernet..!

Jeg ble ikke spurt om mer hjelp etter det... - MEN kaka ble ekstremt god, - spesielt kremen!! ;)

Ha en herlig dag! :)

lørdag 18. september 2010

Bakedag og helg!

Plutselig var uka slutt, og det er fredag igjen! Jeg hadde planene klare idag når jeg våknet, jeg skulle være effektiv! Så jeg kastet meg rundt idet ungene forlot åstedet, vasket og ryddet og ordnet opp i huset mens P4 stod på full guffe, med all slags musikk, lyden av Norge og Golden &  Antonsen - mine P4-favoritter! Løp rundt med støvkluten og fniste av alt det vaset og fjaset de brakk ut av seg:)


Etter jeg var ferdig, ventet belønningen min - en liten handletur! Lykke!

Med røde roser i kinna og posene fulle kom jeg meg i hus, enda med litt margin til ungene skulle komme hjem. Fant ut jeg ville overraske dem med skillingsboller, og dro ned den gamle og trofaste Kenwood-maskinen min fra øverste skapet. Den virket glad for å komme ut i luft igjen, har vært lite gjærbakst i sommer, og den putret lystig i gang og eltet deig som om den aldri hadde gjort annet (og når jeg tenker etter, så stemmer vel det nokså godt).


Den eltet faktisk så lystig, at hele eltekroken falt av, muttere falt ut, og jeg følte plutselig jeg så rett inn i en gapende motor. Brannmannen kunne erfarent fortelle meg at det ikke var det jeg så, men jeg er av den oppfattelse at har ting olje på seg, ja, da kan det godt være en motor.



Når deigen var ferdig hevet, hadde jeg plutselig fått litt dårlig tid...både 6-åringen og 10-åringen hadde kommet hjem (og 10-åringen hadde intet mindre enn 4 stykker på slep).


5-åringen var enda i barnehagen, og jeg innså at den eneste måten jeg ville rekke å hente ham, ville være å hente ham i løpet av et stekebrett, dvs mens det ene brettet stekte, altså 9 minutter...

Med bilnøklene i ene hånda og stekebrettet i den andre, ble bollene kastet inn i varmen. Idet ovnsdøra smalt igjen, var kroppen snudd mot utgangsdøra og timeren var med (måtte jo vite hvordan jeg lå an underveis).

Et par mannfolk snudde seg på parkeringsplassen når Hegemor vrengte bilen inn i en ledig lomme... En venn av meg sa en gang "hvis vi har dårlig tid, lar vi bare Hegemor kjøre - da komme vi fram for tidlig!" Det var litt sånn kjøring i dag... Hadde 5,5 minutter igjen da jeg løp inn i barnehagen..

5-åringen ble løftet opp av sandkassen og beina hans touchet knapt bakken inn til garderoben. Tantene ropte god helg etter oss idet vi forsvant i en melsky...! Sekken ble bare hektet på armen da vi løp forbi plassen hans, gamblende på at alt lå på plass oppi den.

5-åringen holdt øye med timeren mens vi kjørte hjemover, og bortsett fra å gi meg gradene på svingene foran oss var han nokså fullgod kjøreassistent og motivator! Da vi svingte inn i gårdsrommet, skjønte jeg hvorfor han var så engasjert - han trodde nemlig at huset ville antenne og brenne ned når timeren hadde tellet ned....


Og med 18 sekund igjen på klokka skrenset jeg inn på kjøkkenet og dro ut brettet med perfekt stekte skillingsboller.
Hvem sier at jeg ikke kan?;)










Så var det fredagskveld og fredagskos igjen. Litt kos, noe søskenkranglig og litt TV blandet med litt brownies og div. Jeg la druene (det mest sunne) øverst på fatet, og Marshmallowsene nederst. Tenkte at da må de liksom jobbe litt for å grave dem fram....men det klarte de jammen helt fint..







På leggerunden fikk alle fire beskjed om at de kunne velge èn av de minst 42 sangene vi har i sangritualet hver kveld, siden det var så sent. Det gikk greit på de tre første, alle valgte natulig nok den lengste sangen de kunne komme på fra den aktuelle "spillelisten".. Verre var det når jeg tilbudte en sang til 10-åringen,  - han tenkte et lite øyeblikk og så lurte han på om jeg kunne synge "Optimist" eller "Thriller"... (bare for å presisere -  ingen av disse to hører med til de "vanlige" natta-sangene her i huset)





Så nå har vi tatt helg - med roser fra Rema og blomster fra hagen:)
God helg!!