lørdag 30. oktober 2010

For noen er faktisk gresset grønnere på andre siden

Dette er historien om oss. 
Historien om hvordan vi to, med to unger hver, ble til seks.
Grunnen til at jeg vil dele vår historie, er i anledning at VG nylig besøkte oss da de holder på å lage en serie om samlivsbrudd.

Det har seg slik at ulike eksperter mener at "folk skiller seg for lett", og i den anledning søkte VG etter folk som bodde i stefamilier. Hegemor sendte en mail, og fikk raskt svar - av flere titalls mail var vår mail den eneste som var utelukkende positiv og fortalte om det herlige livet vi lever i vår nye storfamilie.

Vi ble intervjuet og avbildet (i papirutgaven) hvor vi fronter skilsmisse som den riktige løsningen for noen.


Ja, Hegemor er skilt og gift for andre gang. Jeg traff min første mann når jeg var ung, og gav forholdet ti år. 
I ti år prøvde jeg å få forholdet til å fungere.
I ti år sleit vi på ulike vis. 
Ønsker ikke å gå i detaljer her, men jeg hadde det ikke bra.

Ikke alle forhold sliter med bare "hverdagslige problemer". Noen har også problemer som er mer omfattende og som går dypere både psykisk og fysisk. 
Jeg kom til et punkt der jeg så at skulle jeg overleve mentalt, måtte jeg ut.

Jeg giftet meg ikke for å skille meg. Jeg vurderte det heller aldri, - aldri egentlig før siste halvår. Da skjønte jeg at det var den veien som ville være det riktige for meg. Og for ungene.

Utallige mennesker spurte meg da seperasjonen var et faktum: "Har du ikke tenkt på ungene?"

De fikk som regel et tomt blikk til svar. Og de som hadde egne barn gav jeg ekstra mange sekunder til å tenke over spørsmålet sitt. Trodde de virkelig at jeg ikke hadde tenkt på barna??

De fleste som får barn vil være enig med meg i at fra det sekundet du sitter med det lille vesenet i armene er du for alltid delt - du er ikke lenger bare deg selv på denne jorda - du er delt i to. Og når andremann kommer, deler du deg videre. Barna er deg. Du er barna. I alt. På godt og vondt.

Jeg begynte å se tegn på at barna merket at jeg og pappaen ikke hadde det bra. De var små. Minstemann var 1 og eldstemann 2 1/2. Jeg visste at jo lenger jeg ventet, jo verre ville det bli for dem. Sånn sett var vi "heldige", - guttene husket knapt at vi hadde bodd sammen etter 2-3 uker. De tilpasset seg den nye situasjonen raskt og virket trygge og gode hele tiden. Vi voksne hadde fokus på å gjøre situasjonen så god som mulig for dem, vi ville ikke at de skulle føle at dette var noe negativt.


Plutselig var Hegemor blitt alenemor.

Jeg satt igjen med to barn (som vi skulle dele omsorgen for) og en utrolig stor følelse av lettelse.


Det første jeg gjorde var å kjøpe høyhælte sko og det dyreste toalettpapiret. 
Uten videre utdypning.

Mennesker rundt meg fikk triste øyne når jeg fortalte at jeg var separert. Jeg brukte mye tid på å få dem til å forstå at dette opplevde jeg positivt. Jeg ville ikke at de skulle være leie på mine vegne, eller ungenes. De blomstret som aldri før og hadde fått en mor tilbake som var hundre prosent mer tilstedeværende.

For meg var det å klare å gjennomføre separasjonen mitt livs største personlige seier.

Jeg hadde klart det. Og det hadde gått bra. Utrolig bra.

Det neste halvåret gikk med til å sette meg inn i "gutte-ting som jeg aldri hadde måtte tenke på før. Jeg måtte tegne forsikringer, kjøpe bil og i det hele tatt gjøre alt selv. 
Jeg elsket det. 
Jeg blomstret.

Samtidig med dette hadde jeg en uvurderlig støtte fra familie og venner. Det betydde enormt mye.

Gjennom dette forholdet hadde jeg mistet all tro på ekteskapet og dets verdi. Jeg visste at jeg aldri kom til å gifte meg igjen. Ikke aktuelt. Kanskje finne meg en "venn" når jeg ble 60 og gutta hadde flytta ut.

Ingen i verden kunne ha få meg til å endre min mening om det.

Helt til jeg traff Brannmannen. 
Han var også skilt.


Det vil si, giftemål var fremdeles ikke aktuelt. Ikke for noen av oss. 
Vi var brente barn. 
Vi lukta enda svidd. 
Begge to.

Men for å ikke gjøre historien ulidelig lang - følelsene vokste. Veldig. Selv om vi begge hadde krav-lister til den andre som var lange....ekstremt lange. Vi visste begge hva vi absolutt ikke ville ha - og hva som var absolutte krav for oss.

Og vi hadde begge to deilige sønner hver. Vi bestemte altså ikke dette bare for oss selv.

Det gikk lang tid før gutta våre møttes. Da hadde vi gått mange runder med hverandre og funnet ut at det var dette vi ville. 
Vi ville satse igjen
For oss selv og for barna våre. 
Gi dem en ny familie. 
Dette var en svær avgjørelse å ta. Den kom etter mange, mange timeslange samtaler og mye grubling.


Ungene våre møttes første gang på trampolinen. De sa "hei" og hva de het. Og så hoppet de. De hoppet i det. Og det var det. I løpet av helga lekte de, kranglet litt, campet sammen og våre respektive barn byttet likegodt dialekt.

Vi møttes noen helger på denne måten før vi fikk huset vårt.

Vi flyttet nemlig sammen under nytt tak. 
Ingen trengte å flytte inn til noen, og ingen trengte å gi plass til noen andre. 
Det var for oss vårt første sjakktrekk.

Vi voksne omtalte hele sammenflyttingen alltid positivt og som noe spennende vi nå skulle få oppleve alle sammen.


Vi bestemte oss tidlig for at vi ville boikotte alle definisjoner som "mine" og "dine" og alle ste-titler. Vi flyttet sammen med våre barn, de var brødre og vi gikk inn som mor og far.

Dette var på ingen måte for å erstatte de foreldrene de allerede hadde, men for å gjøre rollene våre som foresatte i den nye familien tydelig for ungene - og oss selv.


Ungene var våre. Alle fire. Uansett. De skulle føle seg likestilte og de skulle være søsken. Fortsatt blir jeg nesten litt småfornærmet når utenforstående snakker om "hans barn". De er jo VÅRE.

Dette var vårt andre sjakktrekk. 
På dette viset ble vi en familie.

Dermed kom spørsmålet om giftemål. 
Det ble viktig for oss at ungene skulle få en trygg ramme rundt familieforholdet vårt. Og for oss voksne ble dette en stadfestelse av vår nye konstellasjon.

Brannmannen fridde, Hegemor hylte og grein - og sa JA.


Ungene var med. Helt framme i kirka. Satt sammen med oss. 
Vi giftet oss - alle seks.

Og vi dro på bryllupsreise. 
Alle seks. 
Alle hadde jo giftet seg. Alle hadde jo fått seg en ny familie.


Og vi har det helt fantastisk. Vi har hatt to utrolige år under samme tak. Barna er brødre, med stor B. De krangler så busta fyker seg i mellom, men kommer det utenforstående og piller noen av dem på nesa, ja, da er de en uovervinnelig enhet. De savner hverandre når de er fra hverandre og koser seg når de kommer sammen igjen.

Vi voksne er superstolte av vår nye familie. Vi storkoser oss sammen. Jada, til tider er det pes med så mange barn, men stort sett ler vi av det meste når kvelden kommer og de sover søtt i hver sin seng. Vi opplever at barna er trygge på oss og vi har klart å bygge solide bånd. 
Familiebånd.


Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har elsket noen før. Før Brannmannen. Jeg visste ikke hva det ville si å elske før. Hvordan skal man vite hva det vil si å elske en annen om man ikke virkelig har opplevd det? Jeg trodde jo at jeg elsket. Jeg tok feil.

Jeg er overlykkelig for at jeg lever i en tid hvor jeg ikke var nødt til å bli med min første mann. For jeg kunne valgt å bli værende i mitt første ekteskap og slitt meg gjennom enda flere år. For hva?

Tusenvis av kvinner og menn har opp gjennom tidene levd i vonde ekteskap. Fordi det var ventet av dem. Samfunnet og familien rundt forventet det. Og kvinnene var avhengige av sine menn. Hvor mange har ikke lidd psykisk og fysisk i årevis pga  at ekteskapet ikke skal brytes. På død og liv. Eller jo, - død var eneste utvei. Flott det.
Innbiller folk seg virkelig at skilsmissestatistikken kommer av at vi har dårligere ekteskap nå i forhold til før?

Barna lider under samlivsbrudd. 
Ja, mange gjør det. Men hva er alternativet? Mange som er voksne i dag har vokst opp i hjem som ikke har fungert når det gjelder forholdet mellom mor og far. Syns de det var bare greit? Har man det hjemmekoselig når mor og far sliter seg imellom? Og er det lett å gå inn i egne forhold i voksen alder når man kun har sine foreldres forhold som foregående eksempel?

Jeg tror at barn kan komme gjennom et samlivsbrudd like bra som vi voksne. Mye avhenger nok av hvordan vi voksne takler situasjonen og hvordan vi leder dem gjennom den. Jeg tror at sterk bitterhet hos de voksne, kan smitte over på barna og gjøre det hele mer vanskelig for dem.

Jeg dømmer ingen når det gjelder valg av sivilstatus. 
Jeg skulle ønske at alle levde i gode forhold. Jeg vet at mange ikke gjør det. Og samfunnet gjør det vanskeligere for dem med slike påstander som VG's ekspertpanel kommer med i dag.



Svært få velger skilsmisse som en lettvint utvei.

Jeg mener at ingen egentlig kan mene noe som helst om mitt valg. 
Ikke med mindre de har prøvd å være akkurat meg og levd mitt ekteskap med akkurat min eksmann, så har de ingenting de skulle sagt. Ingen utenom meg kan vite hva som var det riktige for meg. Eller for barna mine. Det skal de få uttale seg om jo eldre de blir. Ingen andre.

Jeg er nesten mer fristet til å snu på overskriften i VG: "Folk BLIR i forhold for lett". Det hadde på mange måter vært enklere for meg å bli. Finne meg i det jeg fant meg i. Slippe alle reaksjonene.

Det tok nemlig baller å komme seg ut!


39 kommentarer:

  1. Dette var flott å lese! Gratulerer til dere alle -med personlige seire og vekst, med lykken, ekteskapet og familien! Ønsker dere alle alt godt for fremtiden!

    SvarSlett
  2. Fantastisk skrevet.
    ENDELIG tar noen til ordet for oss som sliter og ikke får det til å fungere.
    Og ikke minst viser solskinnshistorien. :D Og at barna faktisk kan ha godt av at dette skrittet tas..

    SvarSlett
  3. Flott skrevet, jeg kjenner meg utrolig godt igjen i historien din!

    10 år, håpløsheten... ja, det dyre dopapiret også :). Synes du avslutter med veldig sanne ord: mange blir for lett også.

    Gratulerer så mye til dere alle 6! :)

    SvarSlett
  4. Jeg er så glad for at jeg kom over dette blogg innlegget idag.
    Takk, Hegemor.
    Virkelig inderlig takk.

    SvarSlett
  5. Kjempeflott skrevet! En hører ofte: det alt for lett å skille seg nå for tiden! Det tror jeg ikke på. Tror det i de fleste tilfeller er ganske gjennomtenkt. Kjempefin blogg du har forresten :-)

    SvarSlett
  6. Stå på videre Hegemor, utrolig fint innlegg :)

    SvarSlett
  7. så fint du skriver Hege.du får snart byta yrke og børja skriva på heltid.klem

    SvarSlett
  8. Åh!!!! Du e jammen meg goe. Så sterk og god du har vært for deg sjøl og for ungane:-) Og tenk at du har funnet Brannmannen på toppen av alt dette;-) Livet e herligt:-)

    SvarSlett
  9. For en fantastisk historie, og så GLAD jeg er på deres vegne. Jeg kan identifisere meg 100% og har opplevd akkuratt det samme. Og vet du hva jeg fant ut.. Gresset ER grønnere på andre siden.

    HURRA for kjærligheten og min "pukkelryggede" familie:)))

    Nydelige er dere!

    Stor klem

    SvarSlett
  10. Tror det må være det beste jeg nonsinne har lest :)

    SvarSlett
  11. Du e knall fin, du Hege!

    SvarSlett
  12. Fantatstisk å lese din historie Hege både her og i avisen. Denne siden av saken må selvfølgelig også belyses og det er viktig å få frem at mange faktisk virkelig kjemper for å få ekteskapet til å fungere, men får det ikke tid. Det er selvfølgelig ikke slik at er man gift så må man bli i ekteskapet uansett, men jeg hadde nok likt det om flere kjemper slik som dere gjorde og dermed også var like bevisst på hva de gikk til neste gang, slik som dere var :)

    Ønsker dere all lykke videre, og håper at vi andre som har vært gjennom lignende også finner den rette en vakker dag :)

    SvarSlett
  13. Hei Hege!!!

    Flott innlegg som har resultert i en Award fra meg!!!

    Ha en fin uke!!!

    Hilsen
    Marianne

    SvarSlett
  14. Fantastisk godt å lese : )

    SvarSlett
  15. Utrolig flott innlegg. Bra at du tok valget som var rett for deg. Lykke til videre

    SvarSlett
  16. Tusen takk for et flott innlegg! Det fikk meg til å forstå at jeg har valgt rett. Varm klem fra meg :)

    SvarSlett
  17. Fantastisk flott artikkel Hege!!!

    SvarSlett
  18. Utrolig åpent og hjertelig skrevet. Takk for at jeg fikk lese. Kjenner meg igjen og kan skrive under på det!
    Du er en nydelig dame, glad for å få være FB venn:-)

    SvarSlett
  19. Så flott historie, får helt tårer i øynene her jeg sitter skilt for 3 året med tre små barn og tenker "aldri" mer en mann i mitt liv, kanskje en hemmelig venn nå barna har flytta ut eller no sånt......

    Flott at du deler historier og bloggen din med andre, den er helt fantastisk fin;)

    Og innerst inne må jeg innrømme at jeg nok skal klare å elske igjen hvis en eller annen i form av din brannmann dukker opp.....jeg har bare ikke kikka etter enda og utsetter det og utsetter det...

    SvarSlett
  20. For en fin historie du deler med oss!
    Mange blir nok i forholdet bare for å bli, men det er nok likt andre veien!
    Eg møtte min "brannmann" første gangen:D <3

    SvarSlett
  21. For en flott historie, og vakkert skrevet. Blir alltid så glad når jeg leser om andres lykke. Er selv gift på 10 året, med 3 barn, og ønsker at ALLE skal ha det fint med mannen sin.

    Flott blogg du har :D

    Siri

    SvarSlett
  22. Veldig bra skrevet, og fin historie. Jeg flyttet selv ut etter at vennskap tok over for kjærligheten. Vi hadde ikke et fryktelig ekteskap, og min eks er verdens herligste mann!! Men VI fungerte ikke sammen lenger. I dag har vi et supert forhold og bor i samme gate i en av norges største byer. Jeg er veldig FOR at barn ikke skal vokse opp uten at foreldre har kjærlighet for hverandre. Tror kanskje det er det som preger min eks. Hans foreldre bor på hver sitt rom, og har INGEN kjærlighet for hverandre. Min eks ble etterhvert på samme måte, og DET holdt ikke for meg!! Jeg trenger kjærlighet, og mine barn trenger å se kjærlighet!

    SvarSlett
  23. Så utrolig godt å lese midt i all negativ omtale av skilsmisser. Det gir håp. Tusen takk, Hege.

    SvarSlett
  24. Tusen takk for ei flott skildring - traff meg midt i hjertet. <3

    SvarSlett
  25. Min første blogg ever! Og så varmt og velskrevet! Dere kommer til å få en flott jul:)

    Så kanskje jeg nå må begynne å lese noen flere blogger ?

    SvarSlett
  26. Fantastisk bra innlegg!! Utrolig bra skrevet og for noen gode valg dere har tatt!

    Blir glad av å lese om dere!

    Beste hilsen Franciska :-)

    SvarSlett
  27. SÅ utrolig bra skrevet! Jeg giftet meg selv ung og fast bestemt på at dette skulle jeg klare. Nesten 10 år gikk det før jeg var sterk nok til å forlate det ekteskapet.
    Jeg pleier å si at han jeg giftet meg med var ikke han jeg skilte meg fra..
    Det jeg trodde skulle endre seg til det bedre..det jeg trodde jeg kunne reparere..så barna, de hadde det så vondt. Nå i dag tørr jeg nesten ikke tenke på hva som kunne blitt resultatet av å ikke våge gå..
    Tre barn fikk jeg med han. De to største fikk virkelig kjenne på smerte..
    Den minste var bare baby da jeg tok ut seperasjon.
    Jeg som du blomstret etter bruddet. Hadde 4 fantastiske år hvor jeg fikk bygge opp det som var revet i stykker hos meg og hos barna.
    De 4 årene alene ville jeg aldri bytte bort med noen. Det var så klart dager som var så tøffe, og netter som var så lange.. angst uro, sinne, usikkerhet, redsel.
    Jeg dømte meg selv hardt. Fikk blikk, noen snudde ryggen. Jeg var en synder.. tenk å skille seg, og jeg som hadde barn!

    Jeg var jo helt bestemt når jeg giftet meg på at det skulle være bare en mann i mitt liv, ingen hadde sagt noe om hvor mange gode, og hvor mange vonde dager vi skulle ha sammen.. Jeg tenkte ofte at jeg nok var tildelt svært få gode dager..dessverre!

    Livet i dag mange år etter, samboer. Funnet meg en mann, eller det vil si jeg lette aldri..Han bare plutselig kom inn i livet våres. Vi ble lykklige både jeg og barna. Ekte kjærlighet!
    Vi lever sammen i et godt forhold. Det hender at jeg møter de som dømte meg.
    Men heldigvis er det ikke opp til de å dømme meg! De hadde nok dømt meg om jeg hadde blitt i ekteskapet også. De ville etterhvert sett barn som hadde de så vondt. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg er glad jeg og barna kom fra dette med livet i behold.
    Jeg vet når jeg tenker tilbake at - jeg kunne ikke gått før, selv om jeg skulle ønske det. jeg angrer ikke på noe i prosessen. Det må være det viktigste tenker jeg.
    Det som er sårt i ettertid er å se at de to største barna er litt mer skeptisk til andre voksne , de slipper ikke latter og glede like fort løst som det minsten gjør.
    Han er friere på en måte, har ikke noen arr eller vonde minner. Den største av barna sa en dag for noe når siden at "mamma, nå vet jeg hvordan en ekte pappa skal være" En stepappa kan være toppen av lykke!! Slik er det hvertfall hos oss:))
    Vi skal gifte oss, min nye mann gifter seg med oss, vi sier at vi har 3 barn. De er en del av alt, ikke "mine" lenger ! En herlig familie, besteforeldre som har tatt i mot tre nye barnebarn med åpne varme armer. Det varmer et morshjerte. Jeg feller ofte en gledeståre, er så utrolig takknemlig for det livet har gitt meg!
    Jeg har lært så mye, er enda ung. Er heldig å få bruke mye av mine erfaringer gjennom jobben min på å hjelpe andre. Noe lærdom kan man ikke lese seg til..

    Du har en nydelig blogg:) Så herlig med mennesker som deler med andre, ikke bare bilder av interiør, men tanker og erfaringer!

    Ble et laaangt innlegg dette, men måtte bare få det sagt. Du traff meg mitt i hjertet med innlegget ditt :) Ønsker deg og brannmannen alt godt!
    *Takk*

    SvarSlett
  28. Vil frå det djupast å takke deg, du er eit nydeleg og flott menneske, med eit varmt ynskje om at mangen skal ha det bra. Det kan eg lese direkte og mellom linjene. Sjølv er 41 år og har veldig mykje livserfaring og livsvisdom, ja, det er mangen som har livserfaring, det handle om kva denne erfaringa har gjort med ein. Ein veldig sterk historie, du har ein flott mann og fine gutar, ein god gjeng. Har ei barn som bur i USA. Var aldri gift med barnefaren eller har ikkje vore gift, har helst vore livredd for å bli gift, på grunn av erfaringar i nær familie og i forhold til eindel menn. Glad eg aldri blei gift med dei, sjølv om nokre ville ha med til kone. Har kjærast nå. Endeleg noko som ser lyst ut... Tusen takk for ein flott blogg, dette er ikkje berre fine bileter, her er levde liv! Så glad eg kom over den! Vil óg sende deg ein klem og eit <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Åh! Noen tilbakemeldinger treffer MEG midt i hjertet også!! :-) Tusen takk for at du tok deg tid til tilbakemeldingen! Klem

      Slett
    2. Så utruleg fint og rørande at denne berørte deg!! Det går an å tru på kjærleiken tross vonde erfaringar... Berre hyggeleg! Stå på! La kjærleiken bløme og ha gode kår! Velsign framtida <3

      Slett
  29. Fantastisk!
    Det er så utrolig godt å lese historien din. Sitter med en lign. selv. Jeg tror som deg at alt for mange blir for lenge i ekteskapet og særlig for barnas skyld eller økonomi, fasade.
    Dette er absolutt ikke sunt for barna, skal de vokse opp med mor og far som ikke viser kjærlighet til hverandre, da tror de at det skal være sånn.
    Det er rart å diskutere dette med andre, jeg føler meg stort sett i mindre tall når jeg har disse meninger og mange lever i eksteskap som det aldri har vært kjærlighet i, men de tror det for de har aldri opplevd den "store kjærligheten".
    Dere er så utrolig vakre på bildene alle sammen og du forteller så utrolig. Takk for at du delte dette!

    SvarSlett
  30. Hei!! Ramlet inn her gjennom IG, o jeg er FAST!!

    Syns du har en humor som är helt herlig, den jeg kjenner meg godt igjen i c",)

    Flott skrevet og beskrevet om ditt og mannens valg, alldeles underbar blogg som jeg til tross for at jeg ikke blogger selv lenger vil følge med STORT intresse!!

    Ha en fin dag, Klem Anna

    SvarSlett
  31. Hei!! Ramlet inn her gjennom IG, o jeg er FAST!!

    Syns du har en humor som är helt herlig, den jeg kjenner meg godt igjen i c",)

    Flott skrevet og beskrevet om ditt og mannens valg, alldeles underbar blogg som jeg til tross for at jeg ikke blogger selv lenger vil følge med STORT intresse!!

    Ha en fin dag, Klem Anna

    SvarSlett
  32. Wow, flott innlegg og kjempefin blogg! I tillegg er det veldig godt å lese en blogg fri for orddelingsfeil og med et godt språk! Denne kommer jeg til å bli fast følger av:)

    SvarSlett
  33. Hei! Før første gang kommenterer jeg en blogg! Utrolig:) Jeg googlet gutterom fordi jeg skal pusse opp rommet til 10-åringen min, og det førte meg til slutt til bloggen din, og denne historen om deres familie. Jeg var ikke forberedt på at jeg skulle lese om noe som minnet om meg selv. I motsetning til deg lever jeg fortsatt alene med mine barn, men jeg må bare si at jeg er så enig med deg:
    Det krever virkelig baller å gå. Det er fint noen setter ord på akkurat det. Med ønske om en fortsatt fin jul:)
    SK

    SvarSlett
  34. Flott blogg :) Fint fortalt. Takk for du deler med andre. Ett godt forbilde, spør du meg. Kjempe flott hus,med mange gode ideer. Kommer til å følge deg fremover. Bry deg ikke om negative bemerkninger.(som regel bare misunnelig) Lykke til med all fremtid :)


    SvarSlett