For noen er faktisk gresset grønnere på andre siden

Det er ikke ofte at Hegemor pinger interiør-bloggen sin opp mot VG, men i dag må hun. Hun har nemlig hatt besøk av denne riksdekkende avisen i forbindelse med Vg's nye serie om samlivsbrudd.

Det har seg slik at ulike eksperter mener at folk skiller seg for lett, og i den anledning søkte VG etter folk som bodde i stefamilier. Hegemor sendte en mail, og fikk raskt svar - av flere titalls mail var vår mail den eneste som var utelukkende positiv og fortalte om det herlige livet vi lever i vår "nye"storfamilie.

Vi ble intervjuet og avbildet (i papirutgaven) hvor vi fronter skilsmisse som den riktige løsningen for noen.

Ja, Hegemor er skilt og gift for andre gang. Jeg traff min første mann når jeg var ung, og gav forholdet ti år. I ti år prøvde jeg å få forholdet til å fungere. I ti år sleit vi på ulike vis. Ønsker ikke å gå i detaljer her, men jeg hadde det ikke bra.

Ikke alle forhold sliter med bare "hverdagslige problemer". Noen har også problemer som er mer omfattende og som går dypere både psykisk og fysisk. Jeg kom til et punkt der jeg så at skulle jeg overleve mentalt, måtte jeg ut.

Jeg giftet meg ikke for å skille meg. Jeg vurderte det heller aldri, aldri før siste halvår. Da skjønte jeg at det var den veien som ville være det riktige for meg. Og for ungene.

Utallige mennesker spurte meg da seperasjonen var et faktum: "Har du ikke tenkt på ungene?"

Til det svarte jeg som regel med å sende vedkommende et tomt blikk. Og de som hadde egne barn gav jeg ekstra mange sekunder til å tenke over spørsmålet sitt. Trodde de virkelig at jeg ikke hadde tenkt på barna??

De fleste som får barn vil være enig med meg i at fra det sekundet du sitter med det lille vesenet i armene er du for alltid delt - du er ikke lenger bare deg selv på denne jorda - du er delt i to. Og når andremann kommer, deler du deg videre. Barna er deg. Du er barna. I alt. På godt og vondt.

Jeg begynte å se tegn på at barna merket at jeg og pappaen ikke hadde det bra. De var små. Minstemann var 1 og eldstemann 2 1/2. Jeg visste at jo lenger jeg ventet, jo verre ville det bli for barna. Sånn sett var vi "heldige", - guttene husket knapt at vi hadde bodd sammen etter 2-3 uker. De tilpasset seg den nye situasjonen raskt og virket trygge og gode hele tiden. Vi voksne hadde fokus på å gjøre situasjonen så god som mulig for dem, vi ville ikke at de skulle føle at dette var noe negativt.

Plutselig var Hegemor blitt alenemor.

Jeg satt igjen med to barn (som vi skulle dele omsorgen for) og en utrolig stor følelse av lettelse.

Det første jeg gjorde var å kjøpe høyhælte sko og det dyreste toalettpapiret. Uten videre utdypning.

Mennesker rundt meg fikk triste øyne når jeg fortalte at jeg var separert. Jeg brukte mye tid på å få dem til å forstå at dette opplevde jeg positivt. Jeg ville ikke at de skulle være leie på mine vegne, eller ungenes. De blomstret som aldri før og hadde fått en mor tilbake som var hundre prosent mer tilstedeværende.

For meg var det å klare å gjennomføre separasjonen mitt livs største personlige seier.

Jeg hadde klart det. Og det hadde gått bra. Utrolig bra.

Det neste halvåret gikk med til å sette meg inn i "gutte-ting som jeg aldri hadde måtte tenke på før. Jeg måtte tegne forsikringer, kjøpe bil og i det hele tatt gjøre alt selv. Jeg elsket det. Jeg blomstret.

Samtidig med dette hadde jeg en uvurderlig støtte fra familie og venner. Det betydde enormt mye!

Gjennom dette forholdet hadde jeg mistet all tro på ekteskapet og dets verdi. Jeg visste at jeg aldri kom til å gifte meg igjen. Ikke aktuelt. Kanskje finne meg en "venn" når jeg ble 60 og gutta hadde flytta ut.

Dette var jeg fast bestemt på.

Helt til jeg traff Brannmannen. Han var også skilt.

Det vil si, giftemål var fremdeles ikke aktuelt. Ikke for noen av oss. Vi var brente barn. Vi lukta enda svidd. Begge to.

Men for å ikke gjøre historien ulidelig lang - følelsene vokste. Veldig. Selv om vi begge hadde krav-lister til den andre som var lange, ekstremt lange. Vi visste begge hva vi absolutt ikke ville ha - og hva som var viktig for oss.

Og vi hadde begge to deilige sønner hver. Vi bestemte altså ikke dette bare for oss selv.

Det gikk lang tid før gutta våre møttes. Da hadde vi gått mange runder med hverandre og funnet ut at det var dette vi ville. Vi ville satse igjen. For oss selv og for barna våre. Gi dem en ny familie. Dette var en svær avgjørelse å ta. Den kom etter mange, mange timeslange samtaler og mye grubling.

Ungene våre møttes første gang på trampolinen. De sa hei og hva de het. Og så hoppet de. De hoppet i det. Og det var det. I løpet av helga lekte de, kranglet litt, campet sammen og våre respektive barn byttet likegodt dialekt!

Vi møttes noen helger på denne måten før vi fikk huset vårt.

Vi flyttet nemlig sammen under nytt tak. Ingen trengte å flytte inn til noen, og ingen trengte å gi plass til noen andre. Det var for oss vårt første sjakktrekk.

Vi voksne omtalte hele sammenflyttingen alltid positivt og som noe spennende vi nå skulle få oppleve alle sammen.

Vi bestemte oss tidlig for at vi ville boikotte alle definisjoner som "mine" og "dine" og alle ste-titler. Vi flyttet sammen med våre barn, de var brødre og vi gikk inn som mor og far.

Dette var på ingen måte for å erstatte de foreldrene de allerede hadde, men for å gjøre rollene våre som foresatte i den nye familien tydelig for ungene - og oss selv.

Ungene var våre. Alle fire. Uansett. De skulle føle seg likestilte og de skulle være søsken. Fortsatt blir jeg nesten litt småfornærmet når utenforstående snakker om "hans barn". De er jo mine også.

Dette var vårt andre sjakktrekk. På dette viset ble vi en familie.

Dermed kom spørsmålet om giftemål. Det ble viktig for oss at ungene skulle få en trygg ramme rundt familieforholdet vårt. Og for oss voksne ble dette en stadfestelse av vår nye konstellasjon.

Brannmannen fridde, og Hegemor sa ja!

Ungene var med. Helt framme i kirka. Satt sammen med oss. Vi giftet oss - alle seks.

Og vi dro på bryllupsreise. Alle seks. Alle hadde jo giftet seg. Alle hadde jo fått seg en ny familie.

Og vi har det helt fantastisk. Vi har hatt to utrolige år under samme tak. Barna er brødre, med stor B. De krangler så busta fyker seg i mellom, men kommer det utenforstående og piller noen av dem på nesa, ja, da er de en uovervinnelig enhet. De savner hverandre når de er fra hverandre og koser seg når de kommer sammen igjen.

Vi voksne er superstolte av vår nye familie. Vi storkoser oss sammen. Jada, til tider er det pes med så mange barn, men stort sett ler vi av det meste når kvelden kommer og de sover søtt i hver sin seng. Vi opplever at barna er trygge på oss og vi har klart å bygge solide bånd. Familiebånd.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har elsket noen før. Før Brannmannen. Jeg visste ikke hva det ville si å elske før. Hvordan skal man vite hva det vil si å elske en annen om man ikke virkelig har opplevd det? Jeg trodde jo at jeg elsket. Jeg tok feil.

Jeg er overlykkelig for at jeg lever i en tid hvor jeg ikke var nødt til å bli med min første mann. Jeg kunne valgt å bli værende i mitt første ekteskap og slitt meg gjennom enda flere år. For hva?

Tusenvis av kvinner og menn har opp gjennom tidene levd i vonde ekteskap. Fordi det var ventet av dem. Samfunnet og familien rundt forventet det. Og kvinnene var avhengige av sine menn. Hvor mange har ikke lidd psykisk og fysisk i årevis pga  at ekteskapet ikke skal brytes. På død og liv. Eller jo, - død var eneste utvei. Flott det.

Barna lider under samlivsbrudd. Ja, mange gjør det. Men hva er alternativet? Mange som er voksne i dag har vokst opp i hjem som ikke har fungert når det gjelder forholdet mellom mor og far. Syns de det var bare greit? Har man det hjemmekoselig når mor og far sliter seg imellom? Og er det lett å gå inn i egne forhold i voksen alder når man kun har sine foreldres forhold som eksempel?

Jeg tror at barn kan komme gjennom et samlivsbrudd like bra som vi voksne. Mye avhenger av hvordan vi voksne takler situasjonen og hvordan vi leder dem gjennom den, tror jeg. Jeg tror at sterk bitterhet hos de voksne, kan smitte over på barna og gjøre det hele mer vanskelig for dem.

Jeg dømmer ingen når det gjelder valg av sivilstatus. Jeg skulle ønske at alle levde i gode forhold. Jeg vet at mange ikke gjør det. Og samfunnet gjør det vanskeligere for dem med slike påstander som VG's ekspertpanel kommer med i dag.

Svært få velger skilsmisse som en lettvint utvei.

Jeg mener at ingen egentlig kan mene noe som helst om mitt valg. Ikke med mindre de har prøvd å være akkurat meg og levd mitt ekteskap med akkurat min eksmann, så har de ingenting de skulle sagt. Ingen utenom meg kan vite hva som var det riktige for meg. Eller for barna mine. Det skal de få uttale seg om jo eldre de blir. Ingen andre.

Jeg er nesten mer fristet til å snu på overskriften i VG. Folk blir i forhold for lett. Det hadde på mange måter vært enklere for meg å bli. Finne meg i det jeg fant meg i. Slippe alle reaksjonene.

Det tok nemlig baller å komme seg ut!